Hundre år etter at de første malerne slo seg ned i Holmsbu er malerkolonien fortsatt det viktigste trekkplasteret på det lille stedet. Kunstnerne er borte, men vi kan fortsatt gå i deres fotspor.

I sommer er det hundreårsmarkering for kunstnermiljøet i Holmsbu. Men hver dag kan fastboende og tilreisende bevege seg i den samme naturen som ble motiv for mange av kunstnernes bilder – og se maleriene i Holmsbu Billedgalleri, midt i kunstnernes eget landskap.

”Holmsbukolonien” var den største kolonien av malere i norsk kunsthistorie. Tankene går umiddelbart til de enda mer kjente Skagenmalerne i Danmark, men de to kunstnerkoloniene hadde nokså ulikt preg. Der livet i Skagen var preget av kunstnerfester med champagne og skalldyr, var det bondekost og melk som gjaldt i Holmsbu. I Skagen var menneskeskildringen sentral i kunsten, i Holmsbu var det selve landskapet som ble malernes viktigste motiv.

Barndommens lys og lukter
- Den mest umiddelbare opplevelsen på en sommerdag i Holmsbu er lyset. Dette trakk også malerne til stedet, forteller Sven Oluf Sørensen. Henrik Sørensens sønn er i dag 90 år gammel, og har bak seg en lang karriere som professor i fysikk ved Universitetet i Oslo. I Hurum er han mer kjent som kunstnersønnen som bygget kommunens viktigste kultur- og turistattraksjon, og senere skjenket billedgalleriet som gave til Hurum kommune.

I Holmsbu er det dessuten mange som kjenner ham som lekekamerat gjennom lange somre i barndommen.
- Jeg kom hit første gang i 1921 – et halvt år gammel, forteller han. – Jeg husker ennå luktene, fra tjæren som man beiset fiskegarnene med, og terpentinen og maleroljen fra alle de våte lerretene som sto til tørk i vedskjulene og på utedoene.  Og jeg husker menneskene som befolket landskapet her ute. I Holmsbu var kvinnefrigjøringen fullstendig gjennomført for over hundre år siden. Fra Rødtangen til Holmsbu hersket sterke og bestemte kvinner. De regjerte med fasthet, men var kloke og menneskelige.

Fargespill
Sannsynligvis var det Oluf Wold Torne som først oppdaget Holmsbu. Med sin kone og datteren Ragna leide han seg inn hos ”Mor Røed” i Støa sommeren 1911. Dette er det samme huset som i dag brukes som lokale for de årlige sommerutstillingene. Samme sommer kom Thorvald Erichsen, som i mange år leide seg inn hos forskjellige fastboende. I august 1919 kom Henrik Sørensen på besøk til Thorne og Erichsen, og leide seg inn i nabohuset til Mor Røed. Denne trioen ble de ledende kunstnerne i Holmsbukolonien, men på det meste tilbrakte 50-100 kunstmalere somrene i Holmsbu samtidig.

- Landskapet preget kunsten deres, sier Sven Oluf Sørensen. – De store koloristene oppstår i land som ligger ut mot varme eller tempererte hav. I Holmsbu møtte malerne fargespillet mellom rød granitt i svabergene, spredte furuer og bjerketrær, hvite trehus omgitt av grønne frukthaver, og i bakgrunnen en blå Drammensfjord omkranset av Berger- og Kroksåsen og Knivsfjellet. Et par hundre meter opp fra fjorden kommer vi til Jahrskogen med dype raviner og mosegrodde steinrøyser. Gjennom denne trolske urskogen fører de gjengrodde stiene oss opp til bølgende van Gogh-kornåkre rundt de gamle gårdene Jahren og Holtnes. I Jahrskogen kjøpte Henrik Sørensen senere opp flere eiendommer.
- Her fant han fred fra turbulensen i datidens norske kunst- og kulturliv, mener sønnen. _ Han tillot ikke at det ble hugget et eneste tre her, og brukte hele Jahrskogen som et friluftsatelier. Hvis en skogeier blinket av for hugging av et tre som sto i motivet, malte min far over blinkingen. Han imiterte barken så det var umulig å se forskjell. Der oppe i skogen hadde han følelsen av å være i en gotisk katedral med trestammene som søyler. I Jahrskogen gjenkjente han sitt eget uryddige, uregelmessige sinn og fikk utløp for sin panteistiske naturoppfatning.

Et viktoriansk miljø
Landskapet er det samme som en besøkende kan oppleve hundre år senere.  Hvordan opplevde den unge Sven Oluf Sørensen livet med kunstnerne?

- Somrene i Holmsbu var svært annerledes enn dagliglivet vi hadde i Oslo. Vi befant oss på en fredet plett. Før privatbilismen var eneste mulighet for å komme hit fjordbåtene, som brukte fem timer på turen. Vi lekte med de fastboende, men også med barna av de andre kunstnerne. For eksempel var barna til Hugo Lous Mohr, Einar Sandberg og Axel Revold mine lekekamerater. Men jeg kom også mye nærmere min far og hans miljø her ute.
- Min far gikk som regel rundt i Holmsbu i meget shabby klær, tilflekket av maling. De svenske malerne i kolonien, derimot, var elegant antrukket med hvite torvhatter på hodet. Dermed var de lette å kjenne igjen på lang avstand, så vi barna kunne stikke oss bort og slippe kjedelig modellsitting for dem, minnes Sven Oluf Sørensen.
- Praktisk talt hver eneste kveld i sommermånedene ble det holdt enkle selskapelige sammenkomster; hos oss, hos Arno Berg, Kris Torne eller hos forfatteren Sigurd Christiansen. Disse samværene om sommerkveldene i Støa karakteriserte hele stemningen i Holmsbumiljøet. Ordet kunstnerkoloni har i mange kretser en dårlig klang, og forbindes med utsvevende bohemer og dramatiske scener. Ikke noe er fjernere fra Homsbukolonien. Jeg har aldri opplevd et mer puritansk og seriøst miljø av mennesker. Min far var både karismatisk og dominerende av vesen, og overførte nok denne viktorianske stemningen til hele malermiljøet. Jeg så aldri en beruset maler i Holmsbu så lenge min far holdt til her nede.  I selskapslivet diskuterte de politikk og samfunnsspørsmål –men det florerte også muntre historier fra deltakernes kunstnerliv.

Kunsten lever
Da Henrik Sørensen døde i 1962, tok også Holmsbumalernes epoke slutt. Trærne Oluf Wold Torne malte i ”Innseilingen til de lykkelige øer” står igjen som tørre trestammer. Staffeliene og lukten av terpentin er borte. Men Mor Røeds hus ligger der ennå, eika som var motiv i uttallige malerier kneiser fortsatt ved parkeringsplassen til billedgalleriet. Landskapet er det samme, lyset er det samme, og kunsten som ble til i dette lille lokalsamfunnet lever videre bak veggene av Hurumgranitt i billedgalleriet.

Sven Oluf Sørensen siterer Auguste Renoir:
”Et maleri må sees under den himmel som hvelvet seg over kunstneren.”